Bestilling    Prøveinstruks  Analyser  Lover og forskrifter     Utskriftformat

Vann   

Rent vann er viktig.
Drikkevann er et av våre viktigste næringsmidler.

I januar 2002 trådte en ny vannforskrift i kraft som skal sikre at drikkevannet ikke inneholder helseskadelig forurensning av noe slag og forøvrig er helsemessig betryggende.

Veileder til drikkevannsforskriften versjon 2 september 2005 kan hentes her:  

Veileder drikkevannsforskriften (PDF)

Helsefarlig forurensning er knyttet til enten mikrobiologisk forurensning eller forekomst av skadelige organiske og uorganiske stoffer.
Ved siden av det helsemessige aspektet ligger også bruksmessige krav; drikkevannet brukes både til personlig vask og generell rengjøring.

 Bruksmessige krav gir ikke direkte utslag på vår helse, men er forbundet med ulemper i den daglige bruken av vann. Misfarging av tøy ved vask, utfelling og korrosjon i elektriske maskiner og varmtvannsbeholder, begroing i ledninger og dårlig lukt bare for å nevne noe.

Vannforskyningsens ABC kvalitetsvurdering av vannet ut fra analyseresultat , grenseverdier, anbefalte verdier, helseeffekter, forekomst i Norge m.m.
Alt som trengs å vite om bakterier og kjemisk/organisk stoff i vårt vann.

Nå kan du kreve rent vann - les artikkelen 
Tolkning av forbrukerkjøpsloven i forhold til drikkevann

Mikrobiologiske vannanalyser

Drikkevann må ikke inneholde sykdomsfremkallende mikroorganismer, slik som virus (Norwalk, Rotavirus), parasitter (Giardia, Cryptosporidium) eller patogene bakterier.

Siden disse er vanskelig å påvise og ofte gir sykdommer ved små konsentrasjoner, hjelper man seg selv ved å påvise såkalte indikatorbakterier. Det betyr at finnes det indikatorbakterier i vannet så foreligger det mest sannsynlig en fekal forurensning og da er faren for smitte tilstede.

Analyse av kimtall [totalantall ved 22 °C] forteller noe om det bruksmessige aspektet; høy antall bakterier kan være årsak til dårlig lukt og smak, kan føre til begroing av ledninger eller være årsak til bedrevelse av mat. Det er ikke ønskelig med mer enn 100 cfu (bakterier) per ml vann - men det er ingen helerisiko forbudet med bare et høyt kimtall.

Som indikatorbakterier for fekal forurensning brukes det forskjellige analyser alt etter hvilket tidspunkt når man mistenker en gitt forurensning å ha inntruffet. 
Til fekale indikatorbakterier hører gruppen av koliforme bakterier. Påvisning av koliforme bakterier i drikkevannsprøven er absolutt et varseltegn.
E.coli hører til gruppen av termotolerante koliforme bakterier og påvises E.coli i vannprøven er det så å si sikkert at en fekal forurensning har funnet sted. Andre bakterier som Intestinale enerokokker og Clostridium perfingens overlever lengre tid i naturen og kan dermed indikere en eldre forurensning.
Siden både Intestinale enterokokker og Clostridium perfingens også forkommer utenfor mage/ tarmsystemet til varmblodige dyr, mennesker og fugler, kan påvisning ikke knyttes med 100% sikkert knyttes til en fekal forurensning.

Til toppen

Kjemiske og fysikalske kvalitetsnormer for drikkevann

Vannets surhetsgrad [pH] bør være alkalisk; ønsket pH verdi ligger mellom 6,5 og 9,5. Surt vann kan føre til tæring særlig i varmtvannsberedere og i tillegg føre til utløsning av tungmetaller i ledningsnett av metall.

Godt drikkevann burde ha en ledningsevne [konduktivitet] på under 250 mS/m, noe som indikerer at samlet mineralinnhold i vannet ikke er uønsket høyt.

Vannets grad av blakking måles som turbiditet og sier noe om vannets innhold av mengder svevepartikler. Grenseverdien ligger på 4 FTU målt hos abonnent.

Vannets egenfarge skal ikke overstige 20 mg Pt/l

Vannet bør ikke være aggressivt. Fritt karbondioksid [aciditet] burde således ikke overstige verdier på 5 mgCO2 /l. Høye verdier indikerer at vannet er påvirket av biologiske nedbrytningsprosesser.

Jern: grenseverdien for innhold av jern er oppgitt med 0,2 mg Fe/l. Et høyt innhold av jern har i for seg ingen negativ innvirkning på vannets helsemessig sett, men det påvirker dets bruksmessige egenskaper negativt ved at vannet kan bli uklart og at det kan bli uønsket lukt eller smak. Uønsket belegg i servanter og toalett samt gulning av klær ved vask kan være en varsel på at vannet har høyt jerninnhold.

Mangan: grenseverdien for innhold av mangan er 0,05 mg Mn/l. Slik som jern er mangan ikke helsefarlig, men uønsket ut fra negative bruksmessige egenskaper med hensyn til farge, lukt og smak.

For innholdet av kobber gjelder følgende verdi: Ut i fra behandlingsanlegget er grenseverdien 0,1 mg Cu/l og hos abonnent ligger den ved 1,0 mg Cu/l. Mindre mengder kobber anses ikke som helseskadelige, men det kan sette en bitter metallsmak på vannet og over tid føre til bruksmessige problemer med grønnfarging av armatur og vasker. Inntak av større mengder over lang tid er derimot uønsket ut i fra et helsemessig synspunkt.

Når det gjelder aluminium ligger grenseverdien ved 0,2 mg Al/l. Mindre mengder aluminium anses ikke helseskadelig; større mengder over lang tid er ut fra et helsemessig synspunkt uønsket. Obs. ved nyresykdom! Store mengder av aluminium kan føre til utfellinger som gjør vannet uklart.

Fluorinnholdet skal ikke overstige verdier på 1,5 mg F/l. Høye konsentrasjoner kan gi skade på tannemaljen og skjelettet.

Klorid i vannet skal ikke overstige verdier på 200 mg Cl/l. Høyere verdier kan ha negativ helsemessig betydning og vannet kan anta en uønsket saltsmak.

Største tillatte konsentrasjon av nitrater er 10 mg NO3-N/l. Høyt innhold av nitrater tyder på organisk forurensning, landbruksaktivitet, med mer, i vannets tilsigområde.

Vannets hardhet måles på en skala med tyske hardhetsgrader. Lave verdier fra 1-5 indikerer at vannet er bløtt; høye verdier fra 5 og oppover indikerer hardt vann. Hardt vann er ugunstig i forbindelse med bruk av vaskemaskin og oppvaskmaskin.

Vannets oksiderbarhet måles gjennom KOFMn. Grenseverdien ligger på 5 mg O2/l. Høye verdier tyder på at vannet er belastet med organisk stoff.

Til toppen

© 2009 LabNett AS